Mange av oss, enten vi er foreldre, naboer, venner eller kanskje vi jobber med barn og unge, kommer i løpet av livet opp i situasjoner der vi ser eller hører noe som får oss til å kjenne bekymring for et barn eller en ungdom i nærmiljøet. Barns uttrykk for utrygghet eller tegn på at de lever i en vanskelig omsorgssituasjon skal alltid tas på alvor.
Signaler hos barn og unge:
- Manglende mimikk og følelsesuttrykk
- Problemer med venner og sosial tilhørighet
- Urolig og ukonsentrert, unormalt trett
- Angst eller overdrevet bekymret
- Manglende matpakke, gymtøy, dårlig eller skittent tøy, manglende tilbakemeldinger fra foreldre på skoleoppgaver og meldinger hjem
- Aggressiv adferd, unormale sinneanfall som ikke står i samsvar med situasjonen
- Høyt fravær, mye syk og manglende hjemmearbeid
- Likegyldig til prestasjoner på skolen
- Seksualisert språk og adferd som ikke samsvarer med barnets alder
- Uforklarlige blåmerker og/ eller andre uforklarlige fysiske skader
- Overdrevent ansvarlig
- Forsøker å gjøre seg usynlig, «gå i ett med veggen»
- Kroppsspråk v/naturlig berøring
- Seksualiserte tegninger/ lek
- Vil ikke ha besøk av venner hjem
- Ikke med i organiserte aktiviteter
Utsagn fra barnet:
- Barnet klager over tilbakevendende magesmerter og/eller hodepine og kvalme
- Barnet forteller /gir uttrykk for at det er påført vold
- Barnet forteller/gir uttrykk for at det har vært utsatt for seksuelle overgrep
- Barnet forteller/gir uttrykk for at det har vært utsatt for urimelig straff, urimelige krav eller nedsettende behandling
- Barnet forteller/gir uttrykk for at det har vært overlatt til seg selv uten tilsyn, har blitt forsømt på annen måte eller føler seg utrygg i hjemmet
Eller kanskje vi ser og opplever signaler fra foreldrene som gjør oss urolige for evnen deres til å være foreldre? Det kan være at de:
- Gjennomgående stresset og urolig ved henting og levering av barnet
- Høyt konfliktnivå mellom foreldrene
- Virker gjennomgående trist eller deprimert
- Lukter av alkohol og/eller virker ruset
- Deltar sjeldent eller aldri på møter eller arrangementer
- Er vanskelig å få tak i når det gis beskjeder
- Virker truende eller aggressiv
- Lite forståelse for barnets behov
- Urealistiske forventninger til barnets kompetanse, sett i forhold til alder og modenhetsnivå
Signaler i samspill mellom barn/unge og foreldre:
- Påfallende konfliktfylt samspill mellom foreldre og barn over tid
- Barnet søker ikke trøst hos foreldrene når det er naturlig
- Barnet er påfallende uberørt eller påfallende trøstesløs når foreldrene går fra dem
- Foreldrene viser ofte irritasjon og sinne mot barnet ved henting og levering
- Foreldrene viser lite medfølelse og er uoppmerksomme når barnet søker kontakt
- Barnet er ekstremt opptatt av foreldrene eller virker redd og engstelig i samspill med foreldrene
Som du ser, kan signalene som gjør oss urolige være høyst ulike, vage, diffuse og vanskelige å tyde. Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre?
Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JA.
Som medmennesker skal vi bry oss og ta tak i denne bekymringen, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter dessuten å gjøre det. Vi skal ikke avvente eller sette vår lit til at andre fanger opp de samme signalene som oss. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen.
Gode hjelpemidler
BTI-veilederen inneholder både en oppskrift på hvordan vi skal gå fram for å avklare om det er grunnlag for bekymringen vi kjenner, samt en rekke konkrete verktøy. Både fremgangsmåten og de tilhørende verktøyene er primært tiltenkt bruk i kommunale tjenester, men også privatpersoner kan ha nytte av dem.
NB! Dersom vi har mistanke om vold eller overgrep, skal vi kontakte barnevernstjenesten direkte! Lenke til Bekymringsmelding til barnevernstjenesten
Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Noen barn opplever at det skjer noe akutt med mamma, pappa eller søsken – en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.
Det er vanligst å tenke på barn som pårørende når foreldre eller søsken er syke, som følge av psykisk sykdom, fysisk sykdom eller en skade. Men, det finnes også mange andre årsaker til at barn opplever at hverdagen blir vanskelig og de kan kalles pårørende. Det er for eksempel mange barn i Norge som opplever at foreldre misbruker alkohol eller andre rusmidler. Barn er også pårørende når noen av de nærmeste dør. Andre barn opplever belastninger i hverdagen ved samlivsbrudd, eller når foreldrene er fattige. Flere barn enn vi tror opplever også å være vitne til vold i familien. Noen har også en forelder som sitter i fengsel.
De fleste barn som er pårørende blir godt ivaretatt og klarer seg bra. Likevel er det noen som kan utvikle egne problemer. Dette er problemer som kan melde seg i oppveksten, eller de kan bli synlige når barna blir voksne. Det å være pårørende kan bidra til at barn opplever angst, depresjoner, atferdsvansker, konsentrasjonsvansker eller frafall fra skole og utdanning.
Ingen kan med sikkerhet si at et barn vil utvikle egne problem, men vi vet at det å være pårørende kan føre til vansker. Vi vet også at dersom barn blir utsatt for flere belastninger samtidig, så øker det sannsynligheten for at barnet utvikler egne problem.
Det er ikke alltid like enkelt å vite om ens eget barn er pårørende. Alle er vi ulike, og alle barn og familier er unike. Disse tre spørsmålene kan kanskje hjelpe deg med å finne ut av om dine barn kan regnes som pårørende:
- Hvilken relasjon har barnet til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har de mye kontakt? Gjelder det noen som betyr mye for barnet?
- Hvordan er barnet påvirket av det som skjer? Har barnet sett eller opplevd noe? Endres de vanlige rutinene? Har hverdagen endret seg?
- Hvilke belastninger er barnet utsatt for? Har barnet opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet vist reaksjoner du trur handler om å være pårørende?
Dersom det er vanskelig å svara på spørsmålene, kan det være nyttig å tenke på hva barnet selv ville svart. Noen ganger får du først svar når du spør barnet.